Lars Erslev Andersens avhandling har som mål å fremlegge en idéhistorisk analyse av tankesettet bak USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk fra statens fødsel i 1776 frem til nåtid. Der rettes et særlig fokus på forholdet mellom det innen- og utenrikspolitiske og i særdeleshet på hvordan religiøse forestillinger samt så vel religiøse som sekulære myter har informert utenrikspolitikken. Avhandlingens hovedformål er å stille seg kritisk til formuleringen av denne politikken og ikke minst å diskutere kontemporær amerikansk sikkerhetspolitikk. Avhandlingen bygger på politisk idéhistorie i bred forstand samt politisk filosofi (Karl Jaspers, Hannah Arendt), begrepshistorie (Reinhart Koselleck) og myteteori (Chiara Bottici). Andersen forsøker altså å forklare amerikansk sikkerhetspolitikk gjennom historien med dypereliggende myter («hvordan amerikanske politiske myter har indflydelse på USA’s politiske forhold», s. 29). Hans tre utvalgte myter er: er myten om at det amerikanske folk ifølge er utvalgt av Gud for å skape den beste sivilisasjonen i verden («a City Upon a Hill»), at Gud har bestemt at USA skal spre den kristne tro og sivilisere kontinentet og deretter andre territorier («Manifest Destiny»), og at USA skaper den «amerikanske rasen» gjennom erobringen av Vesten («the Frontier»).
Avhandlingens primære empiriske materiale er dels det rent begivenhetshistoriske, de faktiske beslutninger truffet, så vel som aktørmateriale, dvs. politiske taler og selvbiografier, policy-dokumenter, strategipapirer – altså den amerikanske utenrikspolitikks egentale. Det er avhandlingens klare ambisjon å bruke idéhistorien til ikke kun å forklare de idémessige posisjonene, argumentene og debattene igjennom amerikansk utenrikspolitisk historie, men også at til å analysere praksis, altså konkrete beslutninger i amerikansk sikkerhetspolitikk.
Min opposisjon fokuserer på følgende syv faktorer: Andersens teoretiske tilnærming og årsaksforklaring, hans (ut)valg av myter, behandlingen av amerikansk eksepsjonalisme, hans valg av historiske perioder, hvordan forstå nasjonalisme vs. «amerikanisme», hans bruk av IR-begrepene internasjonalisme og unilateralisme, og hvordan vi kan bruke Andersens avhandling til å tolke MAGA-myten.
Først, la meg få berømme Andersen for hans tverrfaglige tilnærming. Hans avhandling kan finne et hjem i mange disipliner, fra idéhistorie til statsvitenskap (herunder amerikansk politikk, utenrikspolitisk analyse og internasjonale relasjoner) så vel som historie. Tverrfaglig forskning er enkelt å være for, men vanskelig å utføre. Et eksempel på dette får vi i det uklare teoretiske landskapet Andersen opererer i. Andersen presenterer nemlig et slags generelt, eller vagt, kausalargument: myter er med på å påvirke amerikansk sikkerhetspolitikk. Dette er kjent for de som forsker på internasjonale relasjoner og har lest konstruktivismeteori: idéer kan være like viktige som materielle faktorer i å skape politikk. På side 59 skriver Andersen for eksempel at,
Men det var Theodore Roosevelt i USAs «saddeltid» som introduserte hierarkiet i sivilisasjoner i internasjonale forhold og fremhevet den amerikanske sivilisasjonen som overlegen og eksepsjonell i en mytologisk legitimering av en amerikansk global misjon for menneskeheten. Det er denne sivilisasjonsforståelsen som har blitt plukket opp av Kina og Russland i dag.
Her presenterer Andersen et vidtrekkende argument om hvordan amerikanske myter har forårsaket USAs sivilisasjonsidentitet, og at dette videre har påvirket russisk og kinesisk retorikk og selvforståelse. Videre, på s. 328 skriver Andersen at,
Bidens nationale sikkerhedspolitik er imidlertid klar i sin ambition med at konfrontere Kina, nemlig at det handler om, at Kina ikke må udfordre USA som status quo-magt, fordi det vil underminere USA’s mytologiske bestemmelse som universel, exceptionel og den bedste civilisation med en mission for menneskeheden, der kun kan gennemfores, hvis USA fastholder sin position som unipolar magt globalt.
Dette er et årsaksargument om Bidens “grand strategy”. Men, hvordan kan vi teste om Andersens argument holder? Hva er forbindelsene mellom myter og politiske resultater? For eksempel, hvordan overbeviser Andersen oss om at USAs kontinentale ekspansjon var forårsaket av myten om Manifest Destiny mer enn av for eksempel økonomiske faktorer, eller om at Bidens sikkerhetspolitikk er påvirket av amerikansk eksepsjonalisme heller enn maktinteresser? Det gjør han ikke. Andersen gjør ikke noe forsøk på å kople myter med politisk resultat. Her kunne han fått god hjelp av konstruktivismeteori som kjent fra internasjonale relasjoner, som fokuserer på forholdet mellom idéer og politikk. Konstruktivisme ville for eksempel startet med å avvise spørsmålet slik jeg stilte det overfor: konstruktivismeteori generelt ville argumentert for at idéer er med på å definere våre interesser, og at mitt spørsmål overfor dermed presenterer en falsk dikotomi mellom sosiale fakta og materielle fakta. Og så videre. Mangelen på et klart teoretisk rammeverk som setter myter og sikkerhetspolitikk i en slags årsakssammenheng (siden det er dette Andersen skriver at han ønsker å gjøre) er dermed en svakhet ved avhandlingen. Et alternativ hadde vært å ha færre ambisjoner om årsaksforklaringer, og heller fokusere på idéhistorien som viktig i seg selv – noe den åpenbart er.
For det andre, Andersens valg av tre myter inviterer det åpenbare spørsmålet: hvorfor disse tre mytene, og ikke andre? Hva er «populasjonen» av tilgjengelige myter Andersen har valgt disse tre ut fra? For eksempel, på s. 144 nevner Andersen viktige idéer og myter som sivilisasjon, utvikling, modernisering, identitet og rase. Ikke minst fokuserer mye av Andersens avhandling på forholdet og forskjellene mellom «freedom» og «liberty» – to meget viktige myter i amerikansk politisk utvikling. Videre kan man spørre seg hva som er det komparative fortrinnet (teoretisk eller metodologisk) ved å bruke «myter» heller enn for eksempel «narrativ», «ideologi», «identitet» etc.? Andersen tar til dels for gitt at vi skal være enige med ham i at myter er det beste konseptet, samt at det skal være selvforklarende hvorfor han har valgt de tre mytene nevnt overfor heller enn andre myter. Det er det ikke.
Dette bringer meg til mitt tredje punkt, som er avhandlingens manglende fokus på det jeg mener er en av de aller viktigste mytene: Amerikansk eksepsjonalisme. Her lurer jeg på om Andersen har gått i den sedvanlige fellen der amerikansk eksepsjonalisme alltid ligger og lurer under overflaten uten å bli analysert og brukt bevisst. For eksempel, i kapittel 21, OPBYGNINGEN AF USA’S NATIONALE SIKKERHEDSAPPARAT, skriver Andersen på s. 241 at,
Som vist baserer den amerikanske mission sig på en protestantisk mytologi om amerikansk exceptionalisme, at det er en religiøs sanktioneret mission, som gør USA enestående i global sammenhæng til at være den naturlige leder af verdensordenen.
Dette er jo en viktig påstand! Man kunne til og med argumentert for at dette kunne utgjort bokens hovedpåstand. På s. 335, oppsummerer Andersen videre boken sin på følgende måte,
I bogen viser jeg, hvordan amerikansk mytologi bliver ved at forme amerikansk identitet, der er bestemt ved den fortolkning, at USA er en exceptionel civilisation, der har opnået den bedste udvikling i verdenshistorien funderet i sarlige amerikanske vardier og principper, der ikke desto mindre er universelle, forst og fremmest fordi de, som udtrykt af Woodrow Wilson og George W. Bush, er givet af gud.
Men amerikansk eksepsjonalisme, til tross for sin viktighet, glimrer for det meste med sitt fravær fra bokens analyse. De to kapitlene (9 og 10) som inneholder en slags diskusjon av dette viktige begrepet har nesten ingen referanser til forskningslitteraturen om amerikansk eksepsjonalisme. Det hadde dermed vært fint om Andersen kunne satt sine tre myter i sammenheng med amerikansk eksepsjonalisme: er amerikansk eksepsjonalisme en slags overordnet nasjonal identitet som disse mytene bidrar til? Eller en myte på linje med de tre utvalgte mytene? Hvordan forholder de seg til hverandre? Gitt den viktige rollen eksepsjonalisme og dets utrykk spiller i amerikansk politisk diskurs er dette en betydelig mangel i avhandlingen.
Det fjerde punktet jeg ønsker å ta for meg er Andersens historiske fokus. Den første delen av boken er en gjennomgang av idéhistorisk teori og myteteori. Den andre delen omhandler den progressive æra, med et særlig fokus på Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson. Måten avhandlingen er strukturert på gjør at man naturlig antar at denne delen dermed skal være der Andersen “tester” sin myteteori på amerikansk sikkerhetspolitikk. Det betimelige spørsmålet blir da, hvorfor det store fokuset på akkurat denne tidsperioden i amerikansk utenrikspolitisk historie og hvorfor så mye fokus på to individer heller enn et mer ekspansivt fokus på andre aktører, grupper, kirkesamfunn, lobbyorganisasjoner, etc.?
Videre, og for å bringe inn det tidligere spørsmålet om hvilke myter Andersen fokuserer på og hvorfor, når man leser bokens andre del om den progressive æraen kunne man være unnskyldt dersom man konkluderte med at de viktigste mytene i denne tidsperioden ikke var «city upon a hill», «manifest destiny» eller «the frontier», men heller sivilisasjon, rase og religion. I konklusjonen til del to på s. 195 skriver nemlig Andersen at,
Den verdensanskuelse, der lå til grunn for etableringen av USA som en internasjonalistisk global makt i den progressive æra, baseret seg på den amerikanske mytologi om det selvstyrende gode samfunn fra koloniseringstiden og den rettferdige, moralske karakterfaste og sterke leder forankret i de hvite eliters protestantiske tro. Det formet de sentrale begreper om frihet, som betød både frihet fra statens og institusjonenes overgrep og tyranni og ledernes republikanske frihet (ordered liberty) til at beordre borgerne i krig til forsvar for den amerikanske civilisasjonen, der var alle overlegen, som på samme tid var eksepsjonell og universell, som derfor hadde en gudommelig misjon i at frelse den faldne verden og menneskeheten.
Dersom de tre mytene er såpass viktige som Andersen hevder, er det merkelig at de ikke figurerer mer prominent i Andersens analyse av den progressive æraen.
Det femte punktet jeg ønsker å ta opp er hvordan Andersen forholder seg til begrepet nasjonalisme og ikke minst forskning på nasjonalisme. I kapitlene om nasjonalisme (som jeg oppfatter å starte med kapittel 5) diskuteres der ingen forskning på nasjonalisme, hverken amerikansk nasjonalisme spesifikt eller nasjonalisme generelt. På s. 195 argumenterer Andersen dog for at ”amerikanisme” er forskjellig fra nasjonalisme:
Til forskel fra nationalisme, der definerer sig gennem en afgrænsning af folket, forstås amerikanismen, USA’s nationale identitet, som et sæt principper af universel værdi, der ikke fra starten blev gennemført, men som den historiske stræben mod stadig større perfektibilitet hele tiden er på vej til at lykkes med.
Er ikke dette en variant av det nasjonalismeforskningen refererer til som borgerlig nasjonalisme («civic nationalism») definert i opposisjon til såkalt etnisk nasjonalisme? Videre er det jo heller ikke slik at det er lett å skille mellom borgerlig og etnisk nasjonalisme. Hele Andersens avhandling er gjennomsyret av viktigheten av kristendom som definert av hvite nord-europeere, og da særlig protestantisme, for utviklingen av den amerikanske selvforståelsen (se for eksempel hans analyse av Wilson). Er vi dermed sikre på at amerikanisme ikke er en form for nasjonalisme?
Andersen skriver videre på s. 82 at «Jeg er dog mere enig med Jill Lepore end [Richard] Rorty, når hun peger på, at fravaret af nationsstudier i høj grad er knyttet til de historiske erfaringer med den europæiske nationalisme, der eskalerede i ekstrem vold, illiberale autoritare regimer og folkemord under nazismen og fascismen i perioden op til Anden Verdenskrig.» Altså godtar Andersen at amerikanernes eget forsøk på å fremstille seg selv som eksepsjonelle (og dermed immune mot etnisk nasjonalisme som sett i Europa), heller enn å stille spørsmålstegn ved denne fremstillingen (og rollen myten om amerikansk eksepsjonalisme kanskje har spilt i denne prosessen som har skilt ut «amerikanisme» fra nasjonalisme).
Det sjette punkt jeg ønsker å diskutere er hvordan forstå og bruke IR-konseptene «internasjonalisme» og «unilateralisme». Hvorfor ønsker jeg å diskutere dette? Fordi en viktig geopolitisk myte i amerikansk sikkerhetspolitisk historie er at USA først fikk en «internasjonalistisk» sikkerhetspolitikk i det 20. århundre. Andersen skriver på s. 147 at,
Roosevelt og den progressive æra indvarsler således to meget afgørende brud med den klassiske fortolkning af den føderale stat: For det første argumenteres der for en meget stærkere føderal stat, end forfatningsfædrene havde projekteret, for det andet for et brud med den klassiske såkaldte isolationisme (som jeg foretrækker at benævne regionalisme og unilateralisme) til fordel for en aktiv interventionisme.
Andersen har helt rett i at det gir lite mening i å bruke merkelappen «isolasjonisme» om amerikansk sikkerhetspolitikk (og ja, det inkluderer også mellomkrigstiden). Han skriver på s. 179 at ”unilateralisme, ikke isolationisme, er nøglebegreb i USA’s sikkerhedspolitiske historie: At kunne handle i verden uafhængigt af andre stater – unilateralt – er den vigtigste faktor i USA’s internationale forhold.” Dette er jeg fullstendig enig med Andersen i, men på veien har han begått begrepsforvillelse: internasjonalisme og unilateralisme er ikke antonymer. Som jeg argumenterer for i min egen bok kan store deler av amerikansk utenrikspolitisk historie grovt beskrives som «unilateral internasjonalisme», der USA har vært aktiv i sin utenrikspolitikk (enten i den vestlige hemisfæren eller globalt) men alltid på egne vilkår. For å diskutere amerikansk sikkerhetspolitikk etter andre verdenskrig gir det mer mening å kontrastere unilateral vs. multilateral internasjonalisme, heller enn å bruke unilateralisme som en egen kategori.
Det syvende og siste poeng jeg ønsker å trekke frem er hvordan vi kan bruke Andersens ekspansive og detaljerte behandling av amerikansk myter til å forstå MAGA (Make America Great Again)-myten samt Donald Trumps «America First» utenrikspolitikk. På s. 93 skriver Andersen at:
Med sloganet Make America Great Again (MAGA) indførte Trump nationalisme som politisk program for første gang siden Anden Verdenskrig, og kritikken kommer i lige høj grad fra både konservative og liberale kredse, om enn med forskellige betoninger af den amerikanske mission.
Er MAGA bygget på etnisk nasjonalisme? Hvis så, er dette en ny form for nasjonalisme, eller bygger den på myter og ideer vi kjenner igjen fra Andersens avhandling? Hvordan forholder dette seg til «amerikanisme»? Og, vil ikke svaret på dette spørsmålet bero på hvordan man definerer nasjonalisme? Kan vi ikke forstå Ronald Reagan som en nasjonalistisk president, for eksempel?
Jeg konkluderer med at til tross for denne kritikken har vi alle har mye å lære av avhandlingens dybdeanalyse av de tre mytene og deres innhold, særlig deres forhold til religion (og sekularisme). Den har et tidsriktig fokus på rollen ideer om «sivilisasjon» og rase spilte inn i USAs myter om seg selv og drar disse sammenhengene overbevisende inn i moderne tid (f.eks. med diskusjonen rundt «modernisering» og «utvikling»). Gratulerer med vellykket disputas.
HILDE ELIASSEN RESTAD
FØRSTEAMANUENSIS
OSLO NYE HØYSKOLE, NORGE
HILDE.RESTAD@OSLONH.NO