ABSTRACT [NO]

Haakon A. Ikonomou
Tid og biografi Forventninger og forhandlinger rundt det wilsonske øyeblikket

Artikkelen utforsker hvordan biografiens fokus på opplevd tid, erfaringer og forventninger kan få oss til å tenke annerledes om typiske «brudd» i historien. Med utgangspunkt i Reinhart Kosellecks tidsteorier følger vi Thanassis Aghnides, en gresk-osmansk jurist og diplomat som gjennom sitt arbeid for realiseringen av Stor-Hellas endte opp i Folkeforbundets sekretariat ved første verdenskrigs slutt. Aghnides’ ideer om hva freden kunne innebære for Hellas ble hurtig knust, noe som igangsatte en smertefull gjenforhandling av hans mange og store forventninger. Artikkelen viser hvordan det såkalte wilsonske øyblikket – da mange av verdens ledere så til fredskonferansen i Paris i 1919 i håp om selvbestemmelse og territorier – var besjelet av et nærmest uendelig spekter av fremtidsvisjoner. Øyeblikket var «overbelastet» med uforenelige intensjoner. 1919 er i dette perspektivet først og fremst et klimaks – fra da av minsket spekteret av mulige fremtider drastisk for hver dag som gikk. Fra de historiske aktørers perspektiv er et «forventet» klimatisk øyeblikk, som slutten på første verdenskrig var, dermed langt mer langstrakt. Det skjerper ens blikk langt før det inntreffer, og det blør inn i erfaringene som kommer i ettertid. Det er en avgjørende betraktning for å forstå aktørers motiver og beslutningsprosesser i – og særlig rundt – «brudd» i historien.


ABSTRACT [UK]

Haakon A. Ikonomou
Time and Biography. Expectations and Negotiations Around the Wilsonian Moment

The article explores how the biography’s focus on time, experience and expectations can make us rethink watershed moments in history. With offset in Reinhart Koselleck’s theories on time, the article follows Thanassis Aghnides, a Greek-Ottoman jurist-diplomat who through his work towards a Greater Greece ends up in the League of Nations Secretariat at the end of World War I. His expectations of what the peace held for Greece were dashed by realities, sparking a personal negotiation of its promises. The article shows how the so-called Wilsonian Moment – when so many of the world’s national and anti-colonial leaders looked to the Paris peace conference of 1919 in the hopes of self-determination and territories – was animated by an almost endless spectre of visions of the future. Indeed, it was “overburdened” by incompatible intentions. 1919, then, is first and foremost a climax, after which the spectre of opportunities dwindled drastically by the day. From the perspective of the historical actors, an ‘expected’ moment, like the end of WWI, is thus extended. It structures their focus long before it occurs and bleeds into their experiences afterwards. This is crucial in understanding the motives and decisions of actors in and around watershed moments in history.

Der er lukket for kommentarer.